Etter helga har eg fått en del spørsmål om hvordan det går med meg, om det var lurt å ta en fest, om hvordan formen har vært etterpå, om eg går på medisiner for magesåret, hvordan eg klarer feste med kroniske sykdommer osv. Eg må ærlig innrømme at det var tungt å stå opp i morges, sjukt tungt! Er det ikke alltid det etter fest da? Men det stoppa meg ikke. Eg dro på jobb som vanlig, det skal dog nevnes at eg har blitt flinkere til å ta det piano og ta pauser nå.
Magen går det helt greit med, kjenner ikke så mye heldigvis, bare etter mat. Da kan det føles som en brennheit stein ligger og ruger i mellomgulvet, og kvalmen ligger latent. Det er som fenriken til Lauritzen sier; det er ikke farlig å ha vondt. Velger å tro på han eg, det gjør faktisk saken mye bedre. Det er utrolig mye bedre for både fysisk og psykisk helse å «jobba på» og late som ingen ting, enn det å være stakkarslig.
Med det sagt kan eg også nevne at eg personlig liker ikke å få høre «stakkars deg» eller huffing om hvor synd det er på meg, medlidenhet gjør ikke meg bedre. Ja, eg har et par utfordringer, og eg deler helt åpent, men aldri for å få medlidenhet. Eg deler mine personlige erfaringer på vegne av alle kronisk syke, for å vise at mange som smiler og ser frisk og rask ut utenfor husets fire vegger, ligger gjerne på sofaen med et sånt HER i halvsvime av smertestillende resten av tida.
Man trenger ikke stakkarsliggjøre og synes synd på alle som er kronisk syke, men bare dropp det å dømme. Eg er så innmari heldig som klarer å jobbe, og ikke minst er tilbake i full jobb. Men mange klarer ikke jobbe, man ligger gjerne i fosterstilling 25 dager i mnd for å kunne bruke resten av dagene på handling, cafe og kanskje til og med en fest. Dropp å kommentere at de burde klare å jobbe når de endelig har klart å karre seg ut av huset en tur. La folk få gleden av å føle seg fresh innimellom. Lykke er medisin!
Er enig med deg der ang det med all huffing og uffing… vi kan jo ønske hverandre en god dag og god bedring og slikt… men ikke alltid stakkarsliggjøre,…
Det er heller ikke min mening med MINE innlegg – der jeg deler dikt og dagens osv… der jeg skriver om utfordringer fra eget og andres liv… Det er litt det å dele – oppmuntre og la dagen surre og gå og vise og se at det går bra 😀
Lag deg en fin fin tirsdag!
Hovedpoenget her var å droppe dømming, mens det med stakkarsliggjøring er gjerne mer personlig da andre gjerne har mer behov for medlidenhet 🤠
Jepsipepsi 🙂
Godt innlegg 😊 Det er mange som har meninger og dømmer, og som ikke aner eller ser helhetsbildet. Jeg har ikke noe til overs for sutring, det hjelper jo ingenting, kan heller virke tappende. Forståelse har vi bruk for, og det kan det ofte være mangel på.
Akkurat der har du ordet eg ikke kom på i går, tappende, for det er det det er 😅
😉
Er kanskje noe veldig mange kronikere kan kjenne på, og noe andre med fordel kan anstrenge seg litt for enten a) forsøke forstå, eller b) klappe igjen brødsaksa. Av og til er det bare helt nødvendig med en positiv opplevelse – og da VIL vi ha den. Vi veit godt hva det koster/risiko vi tar/prisen som skal betales. De fleste av oss er råtasser til å ruge på sånne gode opplevelser, for vi veit at vi ikke alltid kan skaffe et nytt, godt minne helt uten videre. La oss få ha – og lykkelige dele – våre gode stunder fri for malurt i begeret !
Mamma har et godt sitat, – man trenger ikke forstå alt, men man kan likevel respektere det 🤠