Sto faktisk opp med friskt mot og før Doc i dag, eller kanskje det var samtidig? Husker ikke helt, litt surrete vettu. Uansett spratt eg i dusjen, fikk stelt meg og kled meg fortere enn du kunne sagt svettelukt. Glemte å spise før eg dro ut døra, men fikk i meg litt iste da. I dag skulle eg ut og se folk, andre enn han eg bor med og butikkdamene eg nærmest er på fornavn med nå etter hvert. Eg hadde nemlig oppfølgingssamtale med sjefen.
Det har altså gått fire uker siden eg ble sykemeldt med long covid, og jobben er pliktig til å høre hvordan det går. Joda, de er også pliktig til å se om det er noe alternativt eg kan gjøre nå som eg er sykemeldt. Skjønner jo det at samtlige arbeidsgivere er gira på lavest mulig fravær, men samtidig er det bra de følger opp så man ikke blir helt glemt, og så vi ansatte ikke glemmer jobben.
Siden legen min har sagt at det er litt tidlig å begynne med opptrening, og at eg tar medisiner med rød trekant, ble vi enige om å vente litt til før eg prøver meg på jobben. Kanskje like greit. Det å håndtere støvsugeren i egen stue er liksom ikke helt samme greia som kjøre til jobb, styre trucken og håndtere flere datasystemer når eg er surrete og svimete av røde trekanter.
Vel hjemme var eg så vidt innom brødskuffa og sofaen før eg fant frem den nylig nevnte støvsugeren. Doc hadde satt seg på sitteklipperen for å ta noen rolige runder på plenen, og Tassen sto på trappa og fulgte nøye med mens han gneldra på den livsfarlige maskina. Da hadde eg fred og ro til å få opp siste ukas rusk og pels fra gulvet. Pusten ble jo så som så etterpå, men godt det er ei stund til neste dans med altetende Miele.
