Snakk om å være sløv! Så fort eg hadde slått på pc’en slo eg den jaggu av igjen, skjønte ikke om det var morgen eller ettermiddag der eg sto med kaffekoppen under armen. Det var nok stengt for både lys og vann i penthouse’n. Fikk tips om å sjekke matboksen, og om den var tom kunne eg dra hjem, men tror du denne vimsa hadde fått med seg noe mat i dag da? Nei, i sekken lå bare et eple og ei halvfull vannflaske.
Eg slo på igjen pc’en og ble værende på jobb, og sa fra til de andre at eg måtte dra litt før fordi eg hadde legetime kl 14. Dette gikk over all forventning, eg var så motivert og ivrig i tjenesten at da klokka var 14.15 greip panikken meg. Legetimen! I all hast rydda eg opp etter meg og spurta mot parkeringen, men med crohns skal det ikke mye stress til før man nærmest panisk må ta en u-sving tilbake til dassen.
Tre kvarter forsinka møtte eg på legekontoret, og der ble eg møtt med dagens dose flaks, de hadde tid så og si med en gang! Eg skulle bare ha ei vitaminsprøyte i stjerten, så det var ikke store jobben. Du vet du trenger vitaminsprøyte når du er så sløv at du glemmer timen til den… Roa ned stressfaktoren på gode 17 min under livsfarlige UV-stråler til stiv pris, før eg dro videre på butikken og tok helgehandelen.
Hjemme var Tassen i harnisk, han hadde vært helt aleine i hele dag, det var bare å komme oss ut på langtur. Doc skrudde bil, eller banka bil, om du vil. Han fikk låne en hall med løftebukk for å bytte bremser på Forden, og de skivene hadde selvsagt rusta fast. Stakkars gutten hadde banka i fem timer på bare den ene da eg tilbød meg å komme med burger til han, men heldigvis løsna den så eg slapp dra avgårde igjen. Omsider kunne en sliten Doc montere nye bremser, og eg gjorde kort prosess, stekte bare en pizza til han kom hjem. Mat hjelper alltid!