Doc & Dask

Pranks19.11.2020

Doc ble skremt, men eg dreit meg ut!

Nå føler eg det trengs en liten oppklaring her, for selv om det var Doc dom ble skremt i går, så var det eg som dreit meg ut i går. Om du ikke fikk med deg gårsdagens ubevisste prank kan du lese om det HER. Historien fikk nemlig en artig vending da vi posta det i går, vi fikk noen tilbakemeldinger angående den gamle ødelagte vannkokeren.

Den vannkokeren som eg hadde satt på kjøkkenbenken skulle eg kaste, for den varma jo ikke lenger. Saken er den at denne mye omtalte vannkokeren slettes ikke var ødelagt, den var ikke en vannkoker i hele tatt! Jøss… Joda, må nok krype til korset og ærlig innrømme at eg følte meg litt dum da eg fikk forklart at dette var en melkeskummer, noe a la DENNE HER. Meget praktisk da, og perfekt julegave for kaffeelskere!

Siden det er et ord eg ikke har hørt siden fatteren solgte melkekvoten (slutta med melkekyr, for de som ikke skjønte det) så måtte eg frem med Google. Det er altså noe fancy greier til å skumme melk til sånn kaffe man får i by’n. Den «grå greia» aka vannkoker var dermed fullt funksjonell til sitt bruk, noe vi overhode ikke har bruk for.

Ellers kan eg meddele at eg nå har begynt igjen å blogge på dass. Vetta pokker om det har med alder eller helsa å gjøre, men eg har plutselig fått konsentrasjonsvansker. Når TV står på, Doc er på TikTok, og Tassen ligger og maser om å legge seg, da får ikke eg til å skrive noe innholdsrikt. Men det skal sies at det er trivelig på dassen her, varmt og godt, stille og fredfullt også. Så da tar eg lett ti min på dasslokket på kveldstid for å kunne fortelle dere siste nytt fra DD Ranch!

0 kommentarer

Pranks18.11.2020

Eg skremte Doc ubevisst i dag!

Regner med de fleste nå har skjønt at vi nærmest lever for å skremme og lure hverandre. Det går virkelig sport i det ungdommen kaller pranks her i huset, og det har ikke akkurat blitt noe mindre av dette nå som pandemien har stengt ned alt annet som er moro. Vanligvis planlegges disse pranksene nøye, men i dag klarte eg å skremme Doc skikkelig uten å i hele tatt vite om det.

Han ringte meg på jobb i dag lettere irritert med en nervøs latter for å spørre hva en grå greie var, for han holdt nesten på å drite i buksa. «Hvilken grå greie?» lurte naturligvis eg på. «Den som står ved airfryeren!» svarte han, og ble litt mer irritert da eg lo av han. Eg skjønte fort hva han mente.

For noen år siden kjøpte vi ei gammel forlatt vogn med fast plass på Rødtangen camping, og i den sto det jo mye rart. Da vi ikke skulle ha plassen lenger tok vi selvsagt med hjem alt som sto i vogna, og deriblant den grå greia, som tidligere nevnt.

Den vesle vispen der kan skremme fanden på flatmark!

Inntil nylig hadde vi begge glemt at den eksisterte, men eg kom på det i helga da eg skulle ha kaffe. Det er nemlig en sånn fancy vannkoker med fastmontert visp, som kan både varme og røre sammen vann og kaffepulver på en gang. Siden den er veldig gammel varmer den ikke lenger, men eg hadde glemt å kaste den etter helgas test.

Doc som har hjemmekontor har tydeligvis ikke sett denne vannkokeren på kjøkkenbenken før i dag, og hadde blitt så nysgjerrig på dette merkelige apparatet at han bare trykka inn på-knappen uten å tenke seg om. I det denne vispen setter i gang uten noe vann, eller annet flytende, kommer et bråk verre enn skriket til et poltergeistspøkelse. Det var dette som nesten hadde skremt livskiten ut av stakkars Doc.

Tenk at en gammel vannkoker kan gi så mye glede!

Eg må ærlig innrømme at selv om dette på ingen måte var planlagt, at eg ikke visste noe om det før etterpå, og ikke fikk filma det, så er det en sann fryd å få tlf fra en vettskremt Doc fordi EG har skremt han!

2 kommentarer

Camping / Reise17.11.2020

Våte sommerminner!

Når man nærmest sitter tvunget inne nå og ser hvor grått og regntungt det er ute, da dukka det brått opp et lite, men artig sommerminne. Vi kjøpte en posemarkise som Doc glad og fornøyd monterte før ferien, da 90% av vårt sosiale turliv foregår utendørs. Denne markisen ble behørlig montert helt i vater og stram som en nyfyllt botoxleppe, så ferielivet kunne ikke startet bedre.

Flott markise da, og praktisk ikke minst!

Første stopp var i Seljord hvor vi møtte Karina, Ståle og miniJacken deres. Etter hvert som regnet kom sigende rigget vi til med mat og drikke til kveldens sosiale happening, men Tassen krever sitt nå og da så båndet hans ble forenkelhets skyld hengt i frontlista på markisen.

Doc fant etterhvert ut at å vatre markisen kanskje ikke var det lureste, for etterhvert så det ut som en 30 år gammel salrygget fjording som hadde gått hele livet i motbakke. Han bestemte seg dermed for å justere vinkelen slik at alt vannet rant ut på samme side. På grunn av begrensede justeringsmuligheter på stengene valgte gutten å SENKE stangen på høyre side, og fikk dermed en drøyt 20 liters iskald regndusj til alle gjesters store glede og trampeklapp. Doc så ut som en druknet katt, og raste inn i vogna for å skifte. Det gikk med noen sånne HER den helga.

Alt her ser vi at markisa henger litt pga vann, og dette var før bikkjebåndet ble hengt opp.

Så skulle Tassen ha kveldens siste luftetur, og Doc tok tak i båndet som hang i markisen, og på nytt sprutet vannet over både han og hagemøbler. Dagen etter gikk Doc i store ringer rundt markisen, men det gjorde ikke eg som hadde glemt det hele. Eg tok jo tak i båndet, som Doc selvsagt ikke hadde flyttet, og DER kom Vøringsfossen på nytt. Der sto eg, sjokkert med sveisen til Kurt Cobain og en overivrig Tassen klar for tur.

Sånn bortsett fra ufrivillig dusjing hadde vi det riktig koselig da.

Så langt stor underholdning for våre gjester, og denne underholdningen nådde nye høyder da Karina litt senere gjorde nyaktig det samme, med samme fantastiske resultat, til hennes bedre halvdels krampe latter. Kort fortalt; vi lærte mye om regn og vinkel på markise den helga, og magemusklene fikk sin del trim.

For ryddighetens skyld vil eg takke Ståle for dette minnet, følg gjerne hans blogg HER!

0 kommentarer

Typisk Doc&Dask16.11.202016.11.2020

Brakk meg da eg bytta på senga!!

Har du opplevd at noe du skulle gjøre, som i utgangspunktet skulle tatt 5-10 min, tar 8 timer? Da er du ikke aleine. Det kan for eksempel være så enkelt som når man skal skifte lyspære på bilen og oppdager at det er noe mer som er røket, og da er det jo bare å begynne å skru. Dette er vel den mest vanlige formen for merarbeid.

Eg skal nå fortelle om gårsdagen, da eg brukte 8 timer på å skifte på senga, ja det er faktisk mulig. Det er normalt sett en grei oppgave. Man røsker av sengklærne, for så å sette på reint. Og bare for å ha sagt det på forhånd, ingen ting gjorde meg mer glad i går enn tilbud på disse sengklærne HER. Utfordringene sto nemlig i kø og bare venta på å bli oppdaga. Joda, eg reiv av dynetrekk og putetrekk ganske så raskt, lakenet også, alt i rute hittil.

Bare å gjøre seg hard, mye museskitt og kreperte fluer!

Siden dette støver fryktelig mye så eg mitt snitt i å få vaska litt på soverommet, men for å få inn litt lys åpna eg de lange, tykke, mørke gardinene. Det angra eg fort på, for der åpenbarte det seg en fryktinngytende styggedom. Museskitt i både vinduskarm og på gulvet under. Her måtte hardere skyts til enn bare en fuktig klut, bare å brette opp ermene.

Under vinduet er det også flere gjenstander, blant annet et lite bord og en brannstige, som også krevde både gnikking og gnukking. Vel, nå skal vi ikke svartmale alt her, vi fikk rydda og vaska grundig. Og det som ikke hører hjemme på soverommet skulle eg bare «rydde bort» inn på gjesterommet, men til min store forskrekkelse var det museskitt også her.

Før eg vaska noe som helst mer ropte eg på min andre halvdel; «Doc! Huske du før helgje då eg hørte mus, og du svarte at dei sikkert va i veggen? Dei va IKKJE i veggen!» Han kom løpende (ja faktisk) opp trappa, og heseblesende inn på gjesterommet til meg, som sto og svelget unna ei spye for tredje gang. Han rakk ikke å si så mye før også han nærmest brakk seg. Her var det mye.

Etter mye om og men, kasta og brent hvilket Doc sto for, gnikking og gnukking, kunne vi endelig dra frem støvsugeren og fullføre aksjon museskitt. Støvsugde først gjesterom og soverom, og tenkte eg kunne like gjerne ta kontoret mens eg alt var i gang. Det viste seg å være et smart trekk, for også her hadde musa lagt sine spor.

Aldri vært så fornøyd med egen innsats etter å ha bytta på senga før!

Kort fortalt, vi fikk tatt en grundig julevask i hele overetasjen her, så det ble så og si klinisk reint. Og med de siste kreftene etter all vasking og brekning, kunne eg endelig sette på reint sengetøy igjen, og strategisk plassere ei musefelle oppe. Og vet du hva? Det ble et velfortjent glass med vin til slutt!

0 kommentarer

Innlegg av Doc, Meninger15.11.2020

Doc ble voldsutsatt!

Har lenge gått rundt og tenkt å skrive litt om en vanskelig sak som ikke så mange vet om, og kanskje er viktig å få frem i lyset, for det skjer med utrolig mange.

Leste et stykke om vold i samlivet. Det var veldig ensporet, og gikk kun på at det var menn som var voldelige. For å si det enkelt er det også veldig mange kvinner som utøver vold både psykisk og fysisk, men det kommer ikke så godt frem og de mannlige ofrene blir veldig sjeldent trodd. Det vet jeg litt om da jeg selv har erfart det.

Det å ikke bli trodd av venner og kjente sårer like mye som volden selv. Saken min skjedde for 6,5 år siden, men det sitter like sterkt i minnet ennå. Noen mente at det kunne ikke være sant; hun var jo så hjelpsom og snill osv. Når menn blir utsatt for sånn vold blir det veldig ofte ikke snakket om da de kanskje føler seg litt skamfulle, men dette skjer mye oftere enn hva som kommer frem.

Det ble selvsagt tatt avhør hos politiet, men hadde følelsen av å ikke bli trodd der heller. Selv med beviser, politiet var der da jeg ble frakta i all hast i ambulanse til akutten, samt bildebeviser osv, ble saken likevel henlagt. Hadde det foreksempel vært andre veien hadde det med 100% sikkerhet blitt et annet utfall. Så til dere menn som opplever lignende; snakk med noen og kom dere vekk, det er ikke verdt å bli!

-Doc

7 kommentarer

Meninger14.11.2020

Hva med litt respekt?

Hvorfor er det sånn at man blir angrepet i kommentarfelt når man ytrer seg om hvordan man har det? Hvorfor må det alltid påpekes at «noen har det verre»? Hvorfor kan vi ikke støtte hverandre litt?

Eg har bekjente innen helsesektor, innen utelivsbransjen, kjenner flere personlige trenere, butikkmedarbeidere, osv. Noen holder på å jobbe seg ihjel, mens noen står uten jobb. Kan man egentlig sammenligne hvem som har det verst?

Vi har alle måttet ofre noe, noen mer enn andre, og vi takler dette på helt individuelle måter. Er det ikke på tide at vi begynner å respektere hverandre litt, og kanskje heller vise litt empati i stedet for å si at «du har det ikke ille nok»?

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De aller fleste av oss gjør bare vårt beste.

Og den trenden som har vært en stund hvor mange starter en kommentar med «Feil!» er har bare negativ virkning. Provoserende fremtoning hjelper ingen, det er sjelden i beste mening, og man høres ut som en besservisser. Hvordan man enn velger å bidra i dugnaden vil det være bedre enn ingenting, da vil det ikke hjelpe å brøle ut at man gjør feil.

Før du kritiserer noen, tenk deg godt om. Er det noe som helst du kan ha gjort feil selv i denne sammenhengen? Er det noe som helst du kunne gjort bedre? Og kan det være du ikke vet hele bakgrunnen for at personen gjør som han/hun gjør?

Kan vi la slutte å la det gå sport i hvem som er best på smittevern, og heller støtte hverandre litt mer? Kan vi respektere hverandre litt mer? Kan vi være litt mer hyggelig mot hverandre? Vi er faktisk sammen om dette, på tide å oppføre oss som det.

2 kommentarer

Camping / Reise, Festligheter14.11.2020

Bloggen utgikk pga «reise»

Det fine med helg er at man slapper så fryktelig av at man glemmer viktige ting, som f.eks glemte vi å blogge i går. Flere enn oss som bare faller sammen som en potetsekk på sofaen etter jobb hver fredag? Det er lett for, og derfor hadde Doc andre planer i går. Det vil si, mye av de samme planene eg egentlig hadde for dagen i dag.

Du husker kanskje fra onsdagens innlegg at eg var på polet og kjøpte litt vin? Det var for å ha en slags datekveld i dag da, med ost, kjeks og vin. En slags mental reise til Italia. Man må ikke glemme å kose seg litt, og er det vin som får deg til å le, så drikk litt vin da. Bare ikke overdriv i disse tider.

Igjen brukes et arkivfoto da det ikke ble tatt bilder i går, men dog passende til tema datekveld.

Det var nettopp disse to vinflaskene Doc spretta i går, så eg trenger virkelig denne HER! Dagens plan falt jo da litt i dass, men vi hadde det fryktelig moro i går da! Vi prata om mye rart, faktisk helt andre ting enn middag og konsistens på Tassens ekskrementer. Det ble litt mer som en mental reise på danskebåten. Faktisk så ble vi brisen ganske så fort siden vi drikker så sjeldent nå, da var det nok like greit at vi ikke blogga i går!

Men tilbake til i dag da, vi har fortsatt ost og kjeks stående, men bare ei halv flaske vin igjen. Derfor vurderes det en aldri så liten polferd her, munnbind og håndsprit er klart, og lommebok er sjekka. Vi får se hva det blir til. Om polferden skulle utgå har vi en whiskey stående, så vi kan alltids ta en mental reise til Irland og drikke kaffe med krem og brunsukker. En liten reise skal vi få til uansett, om det så bare blir å bytte krok i sofaen. Det handler om å nyte det man kan!

0 kommentarer

Typisk Doc&Dask12.11.2020

De intellektuelle samtalene våre

Nei fader og, nå har vi pinameg glemt denne bloggen igjen, det må være de goda samtalene her i dag som gjør det. Er så mye interessant vi prater om vettu, skikkelig intellektuelle ytringer og tankeveksling om viktige temaer. Nei det er ikke rart man glemmer bloggen litt da.

Det starta alt da eg kom hjem fra jobben. Doc sto og skrelte poteter, så eg spurte «Skinkesteik eller?», «Mhm» svarte han. Du ser alt her at det begynte bra eller? «Lenge igjen?» spurte eg igjen, og svaret lød som det alltid gjør «Tar den tida det tar dette».

Eg bestemte meg for å rusle en tur med Tassen mens eg venta, men spurte først om det var lenge siden han gikk sist. Joa, det var visst på tide. Når eg og Tassen er på tur prater vi også mye, men da går det mest i om det har vært andre hunder der, eller hvor den perfekte plassen er til å huke seg ned og slippe bomba.

Tilbake i huset spurte Doc «Besja han eller?» Joda det kunne eg svare et enkelt «Ja» på. «Mye» fortsatte han, og eg bekrefta med «Mhm», neste spørsmål fra Doc lød «Konsistens?», og her kunne eg fylle ut med «Fast og fin, ikke noe i pelsen».

Etter ei lita stund hørte eg fra kjøkkenet «Sprø svor a gitt!», og da visste eg at middagsmaten var like rundt hjørnet. Eg ble bedt om å også smake på sausen, og vi utbrøt nærmest i kor «mmmm». Så kunne vi spise. Det utveksla vi flittig meninger som «Godt da», «Joa, grei middag dette», «Fullverdig måltid ja».

Legger ved et illustrasjonsfoto av oss, for i dag tar vi oss ikke ut på på bilde.

Etter middag slokna eg på sofaen, og der ble eg liggende og sove ei god stund. Men da eg våkna sto Luksusfellen på, og vi prata ivrig om det vi så, med ord som «Oy», «Pinlig», «Jøss», «Så mye?» osv. Under 71 grader nord ble faktisk en del av disse orda gjentatt, er jo veldig varierte deltakere der, hvilket skaper rare situasjoner.

Så var det tid for siste turen med Tassen da, også her prata vi om andre hunder, hva det lukta her og der, og ikke minst hva som ikke er lov å lukte på. Tassen er stort sett enig. Og da vi kom inn fikk eg samme spørsmål som tidligere fra Doc «Dreit han?», «Nei, men han dreit mye i sta da.» Og da kunne Doc meddele at han og Tassen hadde også vært ute mens eg hadde sovet.

Du ser det vel selv at med så gode samtaler er det lett å glemme bort andre ting. Nå kan det også spille en liten rolle at vi begge er litt slitne da, det skal nevnes at vi gleder oss til helg selv om det ikke skjer noe. Kanskje vi rett og slett begynner å bli gamle? Eller holder vi bare på å venne oss til pandemi og strenge tiltak?

1 kommentar

Festligheter11.11.202011.11.2020

Dette gjorde dagen min!!!

Ja nå skulle vi bli sååå flinke og bare handle én dag i uka, vi skulle unngå folk og eventuelle møter med ukontrollerte hostekuler og nysing fra fremmede. Etter mandagens storhandel oppdaga vi til vår store forskrekkelse at vi slettes ikke er så dreven på dette med ukeshandel. Mens eg var strengt opptatt med å holde avstand og puste rolig for å unngå hyperventilering i munnbindet, glemte eg til begges forargelse flere varer. Doc var derfor innom butikken i går, han måtte nemlig ha brød og iste. Og da klarte han selvsagt å glemme frukt. Det fikk bare gå.

Er ikke bare bare å bli andpusten i munnbind!

I dag fikk eg den lyse ideen at vi fortjener litt vin i helga, ekstra viktig å unne seg noe godt nå. Siden vi er sånne som tar den helt ut på fest, blir det ikke til at vi drikker noe særlig ellers. Og når man vanligvis ikke drikker, nei da har man svært lite behov for et barskap med bredt sortiment, så her var det ingen fermenterte druer å spore. Det bød dermed på enda en tur på handling.

Nå er det også skjenkestopp i det ganske land, og med mange desperate sjeler går det gjetord om helgens polkøer. Det gjelder derfor å være føre var når man skal på polferd i disse dager. Det skulle vise seg å være et smart trekk, for da eg entra polet i dag iført maske og sprit (som seg hør og bør) så eg bare to andre kunder. Det var riktig nok polet på Kløfta, ergo ikke det mest folksomme senteret, men det forundra meg litt likevel.

Eg kunne helt trygt, uten bekymring for annet enn å ikke bli andpusten i maska, hente meg to flasker vin, for så å stille meg i kassakø. Ja køen bestod riktig nok av den ene personen som holdt på å betale, men med dagens avstand føles alle køer litt lenger. Få minutter seinere gikk båndet, og mine flasker snigla seg mot biperen. «Har du leg?» kom det fra ekspeditøren. Alt eg klarte å stotre frem var et sjokkert «hæ?!?» «Ja, jeg må nesten få se legitimasjon».

Skjelvende av lykke klarte eg etter litt om og men å fomle frem visakortet mitt, og kunne stolt vise ekspeditøren at eg har hatt lov å handle vin i 17 år. Vanskelig å se bak maska, men øynene hans smilte da han beklagde og sa «det er litt vanskelig å se alder bak ei maske». Akkurat det valgte eg å ikke høre, eller i det minste tenkte eg at eg er fryktelig ung i panna! Kunne ikke annet enn å takke pent for årets kompliment, mens eg putta flaskene i pose, for så å rusle videre til frukten vi hadde glemt siden mandag. Nå fortjente vi den likevel!

1 kommentar

Festligheter, Typisk Doc&Dask10.11.2020

Joda, det tar litt på…

I dag er en sånn dag hvor motet har svunnet litt hen, eg har vært smågretten tross flere kopper kaffe. På jobb gikk det stort sett greit da, har artige kolleger som eg ler mye med, men så fort eg har vært på dass eller stått aleine og jobba, har kverna gått øverst. Nå er ikke dette noe klageinnlegg, det er bare sånn noen dager blir når verden er snudd på hode over lang tid.

Det starta som det av og til gjør, med fryktelig dårlig søvnkvalitet, og da går gjerne dagen opp i vas. Doc og undertegnede sov mer eller mindre på skift, og våkna av hverandre i hele natt, så da klokka ringte i dag hadde eg mest lyst å slå den av med sprengstoff. Siden det ikke var noe alternativ, og eg fortsatt har en jobb å gå til, var det bare å krype til korset, eller til dassen om ikke annet, før eg kjørte i meg en sånn HER. De er pokker ikke dumme!

Det skorter ikke på klem og kos av han her da!

Det kverna mi har surra over i dag er jo dette med smitte, savn av venner og familie, og ikke minst julefeiringen. Det er nesten som vi ikke kan huske sist vi samla hele gjengen, sist vi ga en klem til venner, sist vi drakk oss i null mens vi alle sang «Vil du værra med meg hjem i natt» til hverandre kl 5 en søndagsmorgen. Det er trist å ha glemt hvordan det er å være fyllasyk.

Tristere er det å ikke få se familie. Eg har ikke besøkt bestemor på snart et år, men muttern har heldigvis hjulpet bestemor så vi har prata på FaceTime. Funker jo det, men hadde vært koselig å gi henne en god klem. Sånn er det nok mange som har det nå.

Bare synd pelsen henger på alt annet enn Tassen…

Julen i år er eg veldig spent på. Vi pleier dra til Vestlandet annet hvert år, sånn at vi får bytta på å feire med Doc’s og min familie. I år er planen pinnekjøtt på ville Vestlandet, men om det lar seg gjøre avhenger av innsatsen til folk på smittevern. I kommunen til familien min er det nå ikke lov med mer enn fem personer i hvert hjem, INKLUDERT de som bor der. Ene søstra mi og to sønner bor i kjellerleiligheten, men det er ikke egen adresse, så vi er litt usikker på om det går for en eller to husstander.

Joda, man får alltids julefeiringen igjen neste år. Og det er ingen problem å feire med Doc sin familie, de er bare herlige gode mennesker. Men det er noe med egen familie, og den tradisjonen man er vant til, for meg er dette et levende glansbilde. Og når det blir annethvert år setter man gjerne ekstra pris på de tradisjonene. Men vi får da se, det blir enten pinnekjøtt eller ribbe, og ei fin julefeiring blir det jaggu uansett utfall.

0 kommentarer

Sammen kan vi klare alt