Helse

Helse30.01.202030.01.2020

Leieboeren hadde andre planer…

Siden trening utgikk i går la vi en slagplan om å trene i dag, både leieboeren og eg er jo gira på å komme i gang med litt mosjon. Vi måtte komme i gang i dag, for i kveld kommer det vestlendinger på besøk, og de skal være her til søndag. Litt dumt å stikke av i flere timer når familien kommer langveis for å besøke oss. Doc er fortsatt i Praha, så vi kan ikke stille han til disposisjon for underholdning heller.

Dagen i dag starta ikke helt etter planen. Eg kom meg ikke på jobb, kom meg faktisk ikke ut av senga fordi hele kroppen lekte verkebyll. Etterhvert som eg kvikna til, kjørte eg i meg en neve Paraceter, og kom meg omsider på jobb.

Dette skulle jo gå greit, tenkte eg, helt til lunsjtider, da måtte eg innom sjefen og få ny forsyning med Paracet. Joda, eg holdt da ut dagen, selv om eg ikke produserte allverden. Ryggen og venstre legg verkte fortsatt, ja det er ofte litt uforklarlige smertefordelinger på crohnspasienter. Nå skal det nevnes at eg spiser så sjeldent Paracet at eg har fortsatt samme brett som eg kjøpte for to år siden, det skal virkelig være vondt før eg tar painkillers.

På vei hjem fra jobb slo også hodepinen inn, men eg tenkte så enkelt at litt middag og en Paracet til, så skulle det være mulig å få til litt trim. Men da hadde leieboeren plutselig egne planer, hun har nemlig bestemt seg for å bytte bil nå. Dermed gikk først turen til en vaskehall med bilen hun skal selge, og etterpå stakk hun til Oslo for å hente en hun har kjøpt. Da ble det neiggu ikke noe tid til å dra på et treningsstudio.

Vel vel, denne tøtta vet nå råd. Eg har rydda kjøkkenet og vaska badet, så fikk eg da litt mosjon via husarbeid. Og så har eg et sånt HER, og med det kan man enkelt trene de fleste muskelgrupper. Så nå som eg venter på at leieboeren skal komme hjem, og på besøk fra ville Vestlandet, kan eg jo faktisk trene litt for meg selv.

0 kommentarer

Helse29.01.2020

Doc rømte da eg kom fra sykehuset!

Den faste rutina med intravenøs medisin skulle igjen i dag utføres, får jo dette hver sjette uke, og det funker helt flott. Uten den blir det mye smerte og lite energi, så eg er overlykkelig over at eg får denne behandlinga. Fikk forresten samtidig prata litt om puls, og bekrefta at pulsklokka mi ikke viser feil, eg har bare veldig høy puls. Det er vel helt greit, da forbrenner eg jo bare mer!

Men men, med en ny dose energi, og med en ekstra vestlending (leieboeren) i hus, kan det se ut som Doc har tatt skrekken her. Han pakka nemlig kofferten og rømte huset i dag! Hadde eg ikke visst bedre hadde eg trodd han hadde fått nok av oss, men saken er at han er på tur til Praha med jobben. Tenker de får en fin tur, og i mens holder eg og leieboeren fortet.

Vi hadde forresten store planer om å trene i dag, Doc har ordna med adgangskort til oss på et treningssenter med alle tenkelige apparater. DENNE og DENNE var helt klar, og etter middag skulle vi kjøre på trening. Høres bra ut så langt? Da kan eg bare ødelegge den tanken med en gang, for noen ganger blir eg veldig sliten etter medisinen. Slapp og trøtt, og da nytter det ikke å trene. Leieboeren var for så vidt enig i at sofaen var ekstra forlokkende i dag. Dermed ble den kjøreturen til treningssenteret noe kortere, og endte i chipshylla på butikken.

Nå har vi alt fått i oss en pose chips og en boks rømme med dip og godt i gang med neste chips, men vi har da trent litt magemuskler hver gang vi har bøyer oss frem mot skålene på bordet. Vi får heller se om det blir noe trim i morgen.

4 kommentarer

Helse22.01.2020

En smerte eg kan like!

Leser av og til om folk som klarer å jobbe selv om de har en eller annen kronisk sykdom. Det er noe eg kan stille meg bak, for eg vet litt om hva det går i. Eg er selv i full jobb med flere kroniske sykdommer, og det går faktisk helt fint. Det å ha crohns er veldig individuelt, noen er gjerne sengeliggende, mens noen klarer å gjøre dagligdagse ting. Selv har formen min variert mye opp og ned. Mye bra i fjor, men de siste månedene har det blussa opp.

Det som er utfordringen min med crohns er at eg sliter med kronisk betennelse som forflytter seg rundt i så og si hele fordøyelsen, hvilket byr på alt fra munnsår til mageknip. Noen av symptomene er smerter som ligner både fibromyalgi og leddgikt, og det kan komme eksem og utslett på hele kroppen. Det murrer konstant i føtter, knær og rygg. Samtidig har eg noen hjertefeil og venter nå på operasjon. Mye ujevn hjerterytme tar egentlig mye av energien min, så eg er ofte sliten.

En lege eg gikk til noen ganger tidligere ville få meg over på trygd, han mente seriøst at eg ville få det så mye bedre som 100% ufør. Vel, kort sagt; eg gikk ikke til han flere ganger. Er det en ting eg har lært er det at blir man gående mye hjemme med slike plager, vil det etterhvert gå ut over psyken. Det gidder eg bare ikke. Eg elsker livet og nekter å bikke under, og mener derfor at hvis man presser seg selv litt ut i jobb, så får man til gjengjeld en utrolig helsegevinst psykisk. Det er så mye enklere å ha vondt fysisk enn psykisk.

Eg har dager hvor det fotbladene svir like mye som et mageplask fra 10 m, hvor det føles som eg har vært i ei kjøttkvern, hvor doringen ikke rekker å bli kald. Men så lenge eg klarer å kjøre bil klarer eg også å reise til jobb, og da møter eg opp og gjør det eg kan. Om eg så tar noen ekstra pauser, så gjør eg det med god samvittighet, for eg er faktisk på jobb, eg har muligheten til å føle meg nyttig i samfunnet, og det er en forbannet god følelse! Så selv om eg akkurat nå ligger på sofaen med brennende knær, totalt stiv rygg, dagsfersk eksem på armen på tross av DENNE, og mageknip, så gjør det ingen ting, for eg har det helt topp likevel. Da kan man faktisk like litt smerte, eller i det minste tåle det.

4 kommentarer

Festligheter, Helse20.01.2020

Blåmandag og baking

Reklame |

Blåmandag! Lørdagen var det jo lukka arrangement med Hilljacks på scenen, og vi tok an helt ut, for å si det sånn. Vi hadde det virkelig moro, dansa både swing og linedance, og møtte mange kjente fjes. Sånne bygdefester er aldri feil. Eneste som var småskummelt var å dra på jobb i dag, for helgas vakter er kolleger av meg. Alltid spennende å møte kolleger etter en fest, spesielt når de har vært edru og ikke vi, men det gikk jo helt fint.

Denne gjengen vet å lage liv! (Fotokred: Hilljacks)

Formen i går var jo som den pleier være etter en fest, og i dag har eg vært litt slapp og fått skallebank. Det gikk fort over med hjelp av to Paracet, heldigvis, for i kveld ville leieboeren bake litt. Her skulle den siste literen med feilinnkjøpt surmelk brukes, og planen var å prøve oss på brødbaking. Joda, leieboeren satte flittig i gang. I manko på en sånn HER, så måtte alt skje på gamlemåten.

Etterhvert oppdaga vi at bakebollen ble litt i minste laget, så leieboeren fikk litt utfordringer med å røre i hop ingrediensene. Ja, det kan vi jo bare si med en gang, hun gjorde mesteparten, og alt eg gjorde var å smøre brødformene og rydde. Leieboeren elta som gal på kjøkkenbenken, litt i forbannelsen over manko på kjøkkenmaskin. Og selv om brødene sto til heving lenger enn de skulle, skjedde det fint lite i formene.

Av hensyn til leieboeren legger vi ikke ut bilde av henne, bare av brødene hennes!

Så fort de kom i ovnen heva de jo til dobbel størrelse, og etter endt steiking var vi alle spente på disse brødene. Ville det bli bakverk, eller kanskje makkverk? Doc fikk de ut av formene, så de kunne få kjøle seg litt ned. Vi merka jo fort på vekta at de likevel hadde blitt litt kompakte, og da vi skjærte de opp oppdaga vi at ei brødskive hadde vært nok til å ha ihjel noen. Men da vi fikk på litt smør og pålegg var det likevel helt underbart, leieboeren hadde altså klart å redde siste skvett av den feilinnkjøpte surmelka!

0 kommentarer

Helse, Innlegg av Doc19.01.202019.01.2020

Nytt kjeftament!

Reklame | MaxDental

For noen år siden skulle jeg gi en dentastix til bikkja vi hadde. Det var en sånn liten gatemix med mye personlighet, og i med at han var en liten tass så skulle jeg dele denna dentastix’n i to. Hadde vel sikkert litt dårlig tid så jeg tok den så inn i mitt egent kjeftament og knakk til, og joda noe knakk, men det var ikke dentastix’n, det var tanna mi som knakk.

Maximo måtte så klart lure Doc litt, så han lagde et ekstra sett med tulletenner! Lekkert?

Turen gikk til tannlegen, og steike mæ å mye ei tann kan koste, så det ble satt litt på vent. Fikk jo limt på ei midlertidig tann, men den datt jo like fort ut. Jeg lakka den blå så jeg hadde Bluetooth, men denne glemte vi i en bil vi solgte, og jeg var uten tann igjen. Tia gikk og jeg ble vandt til att det ikke var noe tann midt i gliset, men Maximo Cortes Moreno (trommisen til Steff Nevers) tok kontakt og ville hjelpe meg, han syntes jeg burde få ett tett glis igjen. Vi visste ikke at han var tanntekniker, men han driver altså MaxDental, som lager blant annet tannproteser.

Da gikk turen ned til han i Ås, til noen avstøpninger av kjeftamentet. Maximo tok meg vel i mot, det ble en hyggelig prat, og plutselig var det gjort. Så nå går jeg her da med nye flotte tenner i gliset, og syntes virkelig det går an, er litt redd det blir enda meire glising fremover. Kommer i hvert fall aldri til å stikke sånne dentastix inn i detta kjeftamentet igjen, men skulle alikevel uhellet være ute så vet jeg hvem jeg skal ringe. Pass på tennene folkens, men skulle de svikte så hør med MaxDental om hva dem kan gjøre for deg. Fikk forresten et ekstra sett med tenner, han hadde laga noen på tull i tillegg, så hele jeg ble totalforandra. Morsom type han her!

– Doc

3 kommentarer

Helse17.01.2020

Eg skal operere!

Denne fredagen fikk eg et anrop på jobben, med en beskjed som både var skummel og positiv. Måtte også ringe mine foreldre før eg posta dette på bloggen. Selv om vi er veldig personlige her, er det jo visse ting man bør ta med de nærmeste før det kommer ut på det store nettet. Dere som har fulgt oss ei stund fikk sikkert med dere at eg var på 24 t EKG før jul, de fant noen feil på hjertet mitt som du kan lese om HER. I dag fikk eg tlf fra hjertespesialist med beskjed om hvordan dette skal fikses. Eg skal operere hjertet.

Først kan eg vel si eg er glad feilen ble oppdaga, og at det kan fikses, for da slipper eg å leve på sånt som DETTE etterhvert. Det som høres skummelt ut er metoden de bruker. Hadde jo aldri trodd eg skulle bli hjertepasient før fylte 35, men nå er dette en medfødt feil, det har bare eskalert litt siste halvår. Man har en sinusknute som setter et støt i hjertet, så hjertemuskelen kan pumpe blodet ut i kroppen. Eg har en ekstra knute som motarbeider sinusknuten, sånn at blodet pumpes feil vei, og det blir motstrøm i blodårene på en del av hjerteslagene. Altså blodet går ut igjen i de blodårene som fører blodet inn i hjerte.

Denne andre knuten må altså fjernes. Det blir en operasjon hvor eg må være våken i flere timer, mens de stimulerer frem de ujevne hjerteslagene for å finne denne knuten, for så å fjerne den. Det er en ganske vanlig prosedyre, plankekjøring for de drevne legene på LHL sykehuset. Det er i bunn og grunn ikke noe å bekymre seg for, men nå er eg litt pysete på sånt når eg ikke får narkose. Tanken på å ligge der og vite at noen pirker inni hjertet mitt er ekkel. Men må man så må man, og kan det gi meg tilbake energien min, så er det virkelig verdt det.

Nå venter eg bare på innkalling til operasjon, og er egentlig veldig spent på hele greia. Ønsk meg gjerne lykke til, kryss fingrene, hold på tummarna, bank i bordet, knock on wood, og ellers alt som hjelper, så går nok dette knirkefritt!

28 kommentarer

Helse12.01.202013.01.2020

Rista på hode av oss!

Reklame | Tail It GPS tracker

Hatt ei fin helg da? Det har vi! Vi hadde jo planlagt tur i skauen, og det skulle være en lang tur med grei forbrenning så vi kunne unne oss dette bakverket fra i går. Joda, dette skulle bli bra! Dagen starta med egg som Doc hadde kokt, og noen minutter i sofaen for å mote oss opp. Doc hadde på forhånd fått tips om ei rute på Mistberget, som skulle ta ca 2 timer å gå i bratt terreng. Dette hørtes lovende ut for oss som vil gå av oss julematen. Både leieboeren, Doc og meg skulle være med, så vi kledde oss godt, tok med Tassen og kjørte mot Eidsvoll.

Siden eg kjenner Doc og vet han har et eget tempo som eg ikke alltid klarer å følge, hadde eg lurt en Tail It chip i lomma hans. Det er verdens minste GPS trakker, så da hadde eg i det minste sporing på gubben. Den kan du lese mer om HER. Den er egentlig beregna på f.eks. bikkjer og ting man er redd for å miste eller bli frastjålet, men funker også på vimsete mannfolk.

Med bilen parkert var det bare å gå på med nebb og klør, hvilket skulle vise seg å være bokstavlig ment, opp fjellet. Første stykket var en brei vei med 20 cm snø og skare, men vi gikk ikke langt før vi kom inn på en smal sti dekka av stålis. Vi møtte noen på veien, og en del som tok oss igjen underveis. Siden vi synes det begynte å bli både bratt og glatt, og vi ikke hadde brodder, spurte vi flere av de om forholdene videre oppover. Det ble jo litt latter da, og noen bare rista på hode av mangel på brodder. Vi lo med, for vi skjønte jo at vi hadde gått på en liten smell.

75% av følget vårt er fra Vestlandet (ja om vi regner med Tassen), vi har aldri hatt behov for brodder på tur, og tenkte at dette fikser vi. Dermed fortsatte vi oppover i god tro på at vi skulle nå toppen. Det var ikke bare lurt. Doc hadde antiskli vernesko, og Tassen som dro han, så de forsvant oppover. Leieboeren og eg hadde noe større utfordringer, vi gikk på alle fire utenfor stien for å ikke gli bakover. Da vi endelig fant et stødig sted å stå, kunne vi sjekke på Tail It appen hvor Doc var. Der sto den blå prikken helt stille. Han hadde ikke kasta den, som vi først trodde, han hadde bare stoppa og venta på oss ved ei gruve. Snill gutt det.

Vi fortsatte litt lenger, kryssa den samme grusveien som vi gikk på i starten, og like over var det en utkikkspost. Her stoppa vi igjen, også denne gangen møtt av andre turgåere som rista på hode og lo av at vi ikke hadde brodder. Og vi lo med, igjen. De fraråda oss på det sterkeste å fortsette uten brodder, og da bare snudde vi og starta på nedstigningen. Der vi skulle krysse grusveien valgte vi å heller følge den veien ned, så slapp vi å krabbe på alle fire ned igjen også. Nei vi nådde ikke toppen på Mistberget i dag, men det går helt fint, vi fikk da jaggu nok trim som Bambi på fjellet likevel. Vi kunne også konstatere at Tail It trackeren funka, noe som kan være betryggende til fremtidige turer når vi har skaffa brodder.

Et lite bildedryss:

Fotografen bak noen av bildene, posisjon er viktig!

4 kommentarer

Helse09.01.2020

Gode nyheter!

Beklager først for at innleggene kommer litt seint på kveldene, har faktisk begynt så smått å trimme. Det var denne helsa da, bare for å ha sagt det, dette er ikke et klage-innlegg, bare en statusoppdatering med oppturer! For å komme til det positive må eg først nevne det negative, for siste måneden har tilstanden forverra seg veldig. Tilbake til mageknip og smerter i ledd og muskler, pluss at crohnsen har krøpet opp i halsen. Føles mest som ei heftig influensa, bare uten feberen, og det viser ikke mye på crp. Mandag ringte eg Ahus i håp om å få en liten sjekk, og den hyggelige dama i tlf sendte hastemelding legen på sykehuset.

Hjertebanken har derimot vært noe mer rolig en periode, men kom tilbake for noen dager siden. Kan eg skylde på leieboeren? Eg var jo hos Aleris i november og fikk vite at eg har flere hjertefeil, og skulle da få svar i løpet av to uker på hvordan det skulle behandles. Det fikk eg ikke. Ringte de i går og purra svar.

Begynte å gå til fysioterapeut i desember, fordi smertene i ryggen ble for heftige, det ble vanskelig å jobbe. Dette er dekka av forsikringen på jobb, men det gjelder pr kalenderår. Rakk ikke mer enn to behandlinger før jul, men ble da satt opp på ny time i dag (9.jan) så eg skulle rekke å få ordna godkjenning hos forsikringa. Eg søkte på nytt for noen dager siden, men hørte ikke noe, så eg sendte Mail til fysioterapeuten om avbestilling av dagens time.

Da eg sto opp i dag hadde eg egentlig null forventninger til noe, fortsatt vondt, og sleit med startvansker på jobben. Men så litt ut på formiddagen ringte tlf, det var legen på Ahus. Han har så god kunnskap om sykdommen at han kunne skrive ut resept på noe som hjelper, bare etter en tlf samtale, og eg skal inn på Ahus mandags morgen, dette lover bra! Like etter ringte forsikringen, alt var klart for ny behandling hos fysio. Kasta meg rundt og ringte fysio, og jaggu var den avbestilte timen min fortsatt ledig. Der knadde fysioterapeuten meg som en grov pizzadeig, og han kunne konkludere med bedring allerede! Da venter eg bare svar fra Aleris nå, håper de ringer i morgen. Kryss fingrene folkens!

2 kommentarer

Helse08.01.2020

Leieboeren ropte på elgen!!

Da er vi midt i uka igjen, og foruten om at kollega klarte å skrive helt feil årstall (2030) så eg ble redd eg hadde gått glipp av mitt eget 40 årslag, har det vel egentlig ikke skjedd så mye spennende. Det går over all forventning med leieboeren, vi bytter søsterlig på sofakroken, og ellers merker vi knapt hverandre. Ja bortsett fra når Doc prøvde å skremme henne, men røpte seg med en promp da. Velkommen til vår hverdag!

Det positive med denne leieboeren er jo at eg faktisk får litt motivasjon til trim. Hun lever i den oppfatningen av at det er lurt å holde seg i form, noe eg ikke har vært så flink til. Da kan det jo være greit å få et realt spark bak, så eg kommer i gang med denne vektreduksjonen. Den har eg for så vidt vært i startfasen av nå i halvannet år. I dag bestemte leieboeren oss dermed for å gå tur, eg måtte bare kle på meg og dilte lydig etter.

Litt mørkeredd og klar med maglite i tilfelle elg eller ulv! (Forresten sjukt bra kamera på nye iPhone)

Vi starta med friskt mot. På med stilongs, lue, skjerf, hansker og selvsagt high visibility jakker. Det skulle ikke være noe problem selv om det var mørkt, men samtidig var det akkurat dette mørket som ble største utfordringen. Er jo ikke gatelys over alt på bygda, og med et rikt dyreliv her var det greit å ha ei «dadda» (slang for storesøster) med. Vi har vært på tur i tussmørke før vi, men det er en helt annen historie som kanskje får et eget innlegg en annen dag.

Vi bestemte oss for å gå den vanlige skauruta mi, det er jo for det meste åpne jorder rundt. Det første stykket langs veien er det noen gatelys, men det ble brått mørkt etter siste lyset. Videre bortover oppdaga vi at det ikke var så mørkt likevel, det var nesten fullmåne, noe som ga oss mer mot. Fortsatte ut på traktorveien uten noen problemer. Da vi nærma oss skauen begynte Tassen å være noe, han huka seg ned og så mot skauen, men etter å ha speida med DENNE lommelykta gikk vi litt til.

Etterhvert som vi gikk langs denne skauen ble Tassen bare verre, han oppførte seg som om det var noe veldig interessant der. Da fant vi ut at vi hadde gått langt nok. Leieboeren som var någet skuffa over å ikke ha sett noe av dette dyrelivet, begynte å lokke på alle måtene hun trodde man lokka vilt, mens eg holdt på å pisse i buksa i frykt for at en elg plutselig skulle dukke opp. Så vi satte opp tempoet, og før vi visste ordet av det var vi endelig hjemme, uten verken elg eller ulv. Med vel to km gange og høy puls, kan vel dette trygt regnes som godkjent mosjon.

0 kommentarer

Helse, Mat03.01.202003.01.2020

Derfor funker ikke nyttårsforsett her

Jess, da går vi inn i årets første helg med to kjedeligheter (om det i hele tatt er et ord). Dette med nytt år og nye muligheter, folk skal bli en bedre utgave av seg selv, nyttårsforsetter og sånt, det har virkelig aldri vært noe for oss. I alle fall eg har alltid minst to uhell tidlig i januar hvert år. Og ja, eg kaller feber og halsbetennelse uhell, for det er jo ikke akkurat planlagt. Måtte til og med kapitulere og reise hjem fra jobb en time før eg skulle, for eg klarte ikke verken konsentrere meg eller stå oppreist lenger.

Ikke tenk på snusleppa, bilde er bare for å illustrere hvor synd det er på meg med feber og greier

Vel hjemme ble det noen minutters innhenting på sofaen før eg kokte meg tomatsuppe. Matlysten er det for så vidt ikke noe å si på. To skåler suppe med store mengder makaroni, og fortsatt like sulten. Vanlige mennesker mister matlysten når de er syk, men neida, ikke denne budeia, nei her dobles matlysten (en av grunnene til å droppe slanking som nyttårsforsett). Greit at noen ting er vondere å spise enn annet, og det da går i suppe som utelukkende bare funker som vomfyll, men likevel. Tenkte fort at dette gidder eg ikke, eg skal bli frisk, og fyrte nedpå en Paracet. Eg som er skeptisk til medisiner og nesten aldri tar noe med mindre det ikke står om livet, fyrte nedpå en Paracet. Hjalp ikke mye, men eg ble i det minste litt svimmel på en fredags ettermiddag. Satser på det kommer seg når eg klikker hjem en sånn HER!

Ble muligens litt mye makaroni i denne suppa ja…

Ellers venter vi fortsatt på denne leieboeren vår, hun står nemlig værfast på andre sida av fjellet. I dag ble samtlige fjelloverganger stengt. Heldigvis var deler av familien på hyttetur i Myrkdalen, så hun får campe der i natt. Det er jo litt betryggende, for eg hadde jo blitt litt bekymra om hun skulle prøvd seg på et fjell aleine i bilen i denne stormen. Det kunne nok også blitt veldig kjedelig for henne å stå på Borlaug i kolonnekø og venta, i håp om å komme over. Nei det er nok greit å vente til i morgen.

Ellers hadde eg planer om å rydde bort jula denne helga, men spørs om eg gidder det med denne formen. Kanskje eg kan sette leieboeren i jobb om hun kommer seg over i morgen? Nei det er vel best å la henne slappe av første dagen, så hun ikke tar helt skrekken her. Vi trenger ikke starte leieforholdet med å slite henne helt ut, det skal vi nok få til etterhvert! Så får vi bare vente og se om det kommer flere uhell i januar #bankibordet !

4 kommentarer