I dag er det en sånn skikkelig rævva dag, lunta mi er så kort at Doc nærmest ble hudfletta da han skulle forklare meg noe eg ikke forsto, og eg har så store smerter at eg kaster opp om eg gjør brå bevegelser. Siden eg har tilbragt dagen i fosterstilling og ikke orka sosiale medier har eg rukket å fundere på mye rart, så hold deg fast, for her kommer det.
Noe som kan være frustrerende å høre som kronisk syk er «god bedring». Hvorfor? Fordi dette er kronisk, og eg kommer ikke til å bli frisk. Det vil alltid gå i bølger, så «god bedring» gnir det egentlig bare inn at eg alltid vil ha det sånn, og at det blir ikke bedre med årene.
Når eg forteller om en dag med sykdom er det ikke klaging, eg skriver ikke slike innlegg for å få medlidenhet. Eg skriver det fordi dette er virkeligheten, dette er hva som har skjedd i dag. Kan ikke dikte opp f.eks kafébesøk og fjas når ingen liker falskhet. Hadde vi ikke vært ærlig hadde det garantert vært gale også. Dessuten vet eg at det kan være til nytte for andre som sliter med kroniske sykdommer.
Når eg nevner sykdommen betyr det heller ikke at eg spør om tips. Om eg har vondt, løper på do, eller ikke har matlyst betyr det ikke at man trenger å pøse på med kjerringråd.
«Har du prøvd low fodmap?»
«Hva med å spise frokost?»
«De har piller mot dårlig mage på helsekosten»
«Har du prøvd glutenfritt?»
«Det hjelper nok å trene og tenke positivt»
Nei! Vet dette er velmenende, men det funker mot sin hensikt, å fortelle meg disse tingene er som om eg skulle si til en med prolaps at det hjelper å løfte litt tyngre. Eg er i tett dialog med leger og spesialister om sykdommen, og vi har selvsagt prøvd det som finnes av medisiner og dietter, og har kommet frem til hva som funker best. Det er generelt mat som er problemet, og om eg skulle vike fra det eg følger for å prøve disse rådene kan det i verste fall ende med innleggelse.
Så da har eg fått letta på trykket litt, og det hjelper faktisk litt da irritasjon og stress forverrer tilstanden. Og bare for å ha nevnt det, når man ligger i fosterstilling og kaldsvetter i et smertehelvete er det på ingen måte morsomt å høre «Du trenger mer alkohol, høhøhø!»